De fleste har sikkert fått med seg de mange meningsutvekslingene i media vedrørende bilde, eller ikke bilde, på cv. En tilsynelatende evig strid. Når man topper debatten med å bringe på banen fritidsinteresser synes jeg det blir vel mye synsing. Lite nyansert synsing, vel og merke!
Dette har blitt tatt opp i DN her, og Elin Ørjasæter skriver om samme sak i Aftenposten her.
Nå er det ikke slik at jeg og Elin alltid er enige. Og dette er et slikt tilfelle. Bransjen kunne, etter min mening, gjort mye for å legge denne ballen død. Men har av uvisse årsaker latt det være.
Selvsagt har det noe å si hvordan du ser ut! La det ikke være noen tvil om det. Men, dette er ingen skjønnhetskonkurranse. Det er ikke slik at det er om å gjøre og være penest mulig. Når jeg sier at det spiller en rolle hvordan du ser ut, mener jeg i all hovedsak at det betyr noe at du tar vare på deg selv og ser «ren & ryddig» ut! Ingen vil vite hvor pen du er, hvor mye du veier eller hvilke merker du bruker på klærne – Men, vi vil se at du er en «ordentlig» person. Altså ikke så komplisert og graverende som det høres ut i artiklene over. I mine 10 år i rekrutteringsbransjen kan jeg si at jeg enda har til gode og oppleve at kandidater har blitt foretrukket hos arbeidsgiver fordi de er utrolig pene, og av den grunnen alene. Dersom man må velge mellom 2 kandidater til stillingen man jobber med, velger man jo ikke automatisk den som er penest. Det er absolutt ikke noen utslagsgivende faktor.
At felles verdisett og interessegrunnlag vil være positive faktorer i møte med din neste arbeidsgiver er ingen overraskende nyhet. Kanskje er det en «icebreaker» innledningsvis, men avgjørende? Neppe. Når man skal ansette sin neste kollega er man opptatt av den eksisterende kulturen i bedriften – og dette er noe jeg mener man skal være opptatt av å ivareta. Likevel trenger vel ikke alle å ha samme interesser. Jeg tror, snarere tvert i mot, at dine interesser hjelper oss med å forstå hele bildet av hvem du er. Vi kan forstå drivere, hvordan du vekter work/life og ikke minst bli kjent med deg utenfor jobb. Ikke gå rundt å tro at fritidsinteresser vektlegges i så stor grad som antydet. At de fleste ansetter noen de liker kan ikke karakteriseres som en dødssynd.
Avslutningsvis ønsker jeg og avmystifisere selve rekrutteringsprosessen. Det er ikke noe hokus pokus. Heller en systematisk prosess hvor man til syvende og sist ønsker at rett kandidat skal bli ansatt hos rett arbeidsgiver. Uansett fritidsinteresser og utseende. Du er pen nok for jobben, jeg lover!